Område for Pasvikhamn hvalfangststasjon, oppretta av "Stokke Interessentskab for Hvalfangst" i 1883, i drift til 1891 (også kalt "Pasvig-selskapet". Selskapet hadde flytta hit fra Steilneset på Vardøya høsten 1882. Flytta til Risfjorden på Nordkinnhalvøya etter 1891, grunnet kollaps i bestanden i Øst-Finnmark. C. Evensen skal også ha levert hval her i sesongene 1887-1889 med hvalbåten "Emma" før han flytta til Jarfjord og deretter Båtsfjord fra 1897. Stokke var drevet av den kjente hvalfangstrederen Andreas Ellefsen og de brukte hvalbåtene "Varanger" og "Pasvig". Etter fredninga flytta de etablissementet til Island.
Stasjonen ble besøkt av antropologen Henry Balfour og hans fotograf i 1888. Disse bildene har Pitt-Rivers Museum ved Universitetet i Oxford, og de viser mange interessante detaljer ved hvalstasjonen. Blant annet ble det anlagt en slags tidevannsmolo muligens brukt for tørrlegging av flenseområdet også ved høyvann. Denne ses på flyfoto. Andre bygg er selvsagt dampkokeri med opphivningsbro, lagerbygg, trolig smie og boligbygg. Det kan også ses lave skorsteiner nær bakken på N-sida av dampkokeriet som trolig anviser et kjøttkokeri. Øvrige strukturer er flenseplanet med de nevnte høyvannsbarrierene, mange gangplanketråkk, uthus/buer, utvendige lagerområder, samt en mulig cisterne av stål bak kokeriet og et mindre bygg med skorstein bak denne.
Flyfoto viser i tillegg at vannet på 28 moh SV for stasjonen har blitt oppdemmet og elva ned fra dette har fått nytt løp ned til stasjonen for vannforsyningen. Odners rapport (1959, s. 10-12) nevner en beskrivelse av Tanner (1929) herfra, men etter å ha lest over Tanners verk, står det lite om hvalstasjonen annet enn at Pasvik-samene (Sandhavnerne) fisket torsk der både før og etter stasjonens virkeperiode. Det virker imidlertid klart fra tidligere beskrivelser av bebyggelsen at det helt klart lå et kapell her, kanskje tufta på andre sida av bukta under ID 95257 (men se under).
Odner skriver "Der har senere været drevet hvalfangststation. Denne bebyggelse er let at kende igen, husene har været muret op på plateauer af større sten. Nu er der bare plateauerne igen. Minst 4 sådanne kan ses. Fra det som efter min antagelse var tidligere bebyggelse kunde ses flere gammetufter, i hvert fald 3 helt sikre. De var runde og ikke særligt store. Desuden kunde også et sted ses syldstensrække til et hus (se tegning)".
Han skriver at Tanner mente det skal ha vært en kirke der, som ifølge lokal tradisjon var plasser på toppen bak bebyggelsen. En fisker (H. Olsen, Bugøyfjord) sa til Odner i 1959 at tuften kunne ses ved slått gress. Odner skriver også at elva til vika med stranda har kunstig løp, siden det i hvalfangsttiden ble bygd en demning for å lede vannet der det trengtes.
Odner foretok noen begrensede arkeologiske undersøkelser og fant mye hvalbein i kulturjord, også i form av gråhvit jord like under torva av mer eller mindre oppsmuldrede hvalbein, men under dette ren kulturjord med bein og redskaper han mener stammet fra skoltesamene. Han forteller imidlertid også at det ikke var krittpipefragmenter i nedre lag, noe som passet med skoltesamisk bosetning, men blander nok med hollenderfangsten når han hevder: "det jo vrimler af kridtpipefragmenter i alle andre fund fra den tid, ikke mindst på hvalfangststationerne". Norske hvalfangere fra Vestfold på 1880-90-tallet røyket nok ikke fra slike.
Geometri lagt inn fra gamle foto, beskrivelser, flyfoto og punktsky. Må kontrolleres i felt. Det er en mulighet for at steinstrukturer i skaret og vika 200-250 m SØ for havna - langs SV-sida av Vuottasváhki - er anlagt i forbindelse med hvalstasjonen.
