Felt 3 ble oppdaget i 1952 av veiarbeidere og består av 17 små figurer av hortedyr, sel, nise og geometriske figurer. Feltet er tilrettelagt med skilt og parkering for besøkende og feltet behandles med etanol to ganger i året for å holde lav og mose i sjakk.
Fornminnebasen: Feltet består av minst 14 fig.? Fra V mot Ø: Dyrefig. med horn, bredde 0,6 m, høyde 0,45 m. Do.fig., bredde 0,35 m, høyde 0,20 m. Dyrefig., bredde 0,37 m, høyde 0,16 m. Elg, bredde 0,37 m, høyde 0,38 m. Dyrefig. med horn, bredde 0,37 m, høyde 0,32 m. Svin (?), bredde 0,25 m, høyde 0,18 m. Kobbe, bredde 0,32 m, høyde 0,13 m. Dyrefig. i dyregrav (?), bredde 0,65 m, høyde 0,35 m. Menneskefig., bredde 0,70 m, høyde 0,32 m. Nise, bredde 0,25 m, høyde 0,10 m. Dyrefig., bredde 0,35 m, høyde 0,30 m. Dyrefig. med horn, bredde 0,38 m, høyde 0,27 m. Lengst i Ø, på øverste bergvegg: Fisk, bredde 0,28 m, høyde 0,12 m. Alle figurene, bortsett fra den siste, er trukket opp med kritt.
Figurene er tydelig hugget. Feltets h.o.h. er ca. 15 m. Ved nærmere undersøkelse vil man antagelig kunne finne flere ristninger i dette område. Feltet betegnes Skavberg 2 i litteraturen (?, kan dette stemme, det er jo en Skavberget 2 allerede). 1997:
SKAVBERGET 3: Bergkunstrapporten; Feltet ligger rett N og ovenfor riksvei 862 på det første loddrette og sørvendte svabereget / klippeberget. Selve feltet omkranses av tynn blanda skog og kratt. I S ei lita gressslette mellom bergveggen og riksveien. Utsyn mot Rystrømmen i S. Bergflata preges av cyanobakterier, mose og lavvekst. Ei kraftig langsgående sprekk i overkant av feltet, men berører ingen figurer. Noen mindre sprekker lengere nede. Mikrovegetasjonen gjør at feltet er ganske mørkt. Over feltet er et torvdekt overheng som kan fungere som ei vannlomme.
Feltet består av 13-14 figurer. De fleste er hjortedyr, 1 sel, geometriske mønster (kan tolkes som et gjerde) og 1 nise. Figurene har vært oppmalt minst to ganger, både med hvit og rød maling. Siste gang i 1994 med rød oljemaling. Den hvite malinga kan fremdeles på enkelte steder skimtes gjennom den røde og siste oppmalinga. Hoggesporene er ganske breie, mellom 1 og 2 cm, men dybden er ganske liten. Alle figurene er små og sannsynligvis av sein type. Hvis de har vært prikkhogd, så er dette på det nærmeste borte. Noe vanskelig å vurdere fordi berget er mye forvitra slik at det har mange små groper. De svake gropene i hoggesporene kan være slike geologisk forvitringspor. Ristningene er oså malt, og dette bidrar også til at det er vanskelig å avgjøre teknikken.
