En øydgard var opphavlig en gard som blei lagt øyde etter Svartedauden, men lokalt ble ordet øydgard også brukt om en støl (i Åseral, Hornnes, Evje og søndre del av Bygland) og om kombinert slåtte og melkeplass (på kysten av Agder).

Gamle Øydgardsslåtta var kombinert slåtte og melkeplass for Øvre Skråstad, iallfall for bnr. 1, 4 og 5 på Skråstad. Grensene står nevnt i ei delingsforretning av 1866 da Alf-bruket blei delt i bnr. 4 og 5. I et dokument fra 1819 står det om alle gardsbruka på Skråstad at bugangen er tålelig, men svært vanskelig å komme til og fra med buskapen.

Her er ennå synlig grasvoll. På nedsida av gangvegen fins det tuft etter ei løe. Oppe ved Kjøregardsgjerdet fins det tre tufter etter buhus (sommerflorer), se egne ID, der buskapen kunne ligge om natta. Det var heia fra Kjøregardsgjerdet og videre innover som blei brukt som beite. Slått og beite her oppe tok slutt i 1920-åra.