Leieren ble etablert i 1944 for russiske krigsfanger som skulle hugge tømmer til knottfabrikken som var planlagt ved Sande Stasjon. En del av fangene ble satt til å hugge tømmer, mens andre ble sendt ned til Sande til fots for å bygge fabrikken, noe som medførte en marsj på over ca. 11 km hver dag. Lokalbefolkningen hjalp fangene så godt de kunne med å gi de mat. Det ble blant annet gjemt matpakker og tobakk i tømmerstablene i Beitegata, og til de fangene som gikk til Sande hver dag lagde noen husmødre matpakker og kokte poteter som ble lagt ut i grøftekantene som fangene plukket med seg. Fangevokterne var klare over denne praksisen, men de skal ha snudd seg og sett en annen vei. Fangene var flinke håndverkere, og mange lagde små skrin og figurer som de ga til sandesokningene etter krigen som bytte mot tobakken og maten de fikk. Mange av disse finnes fortsatt. Da krigen var slutt 8. mai 1945, befant det seg 101 fanger på Guriløkka. En av fangene hadde klart å rømme og kom seg over til Sverige, mens to fanger, Simon og Tsjernov, døde under fangenskapet og ble begravd like på utsiden av leiren. Etter frigjøringen ble gravene deres flyttet ned til Sande Kirkegård. Etter krigen ble fangebrakkene brent for å unngå smitte og brakkene til fangevokterne demontert og solgt.

Guriløkka har endret utseende siden den gang. I dag er det lite igjen som minner om fangeleiren og den store åpne plassen er mye brukt til tur- og frilufts formål. Til tross for at det er lite fysiske spor igjen av fangeleiren har stedet høy verdi. Kulturminnets verdier er knyttet til historiske hendelser, samfunn- og sosialhistorie, formidling, samt bruks- og opplevelsesverdi.