Lokaliteten ble påvist i forbindelse med maskinell sjakting. Under et opptil 55 cm tykt matjordslag i sjakt 3 ble det påtruffet et mørkere, mer kullholdig dyrkningslag. Dette laget var ca. 35 cm på det tykkeste. Det var et tydelig og markert skille mellom disse to lagene. I bunn av det mørke kullholdige dyrkningslaget var det et ca. 5 cm tykt sjikt med større kullbiter. Overgangen mellom disse to nederste lagene var imidlertid litt mer diffus.
Det mørke, kullholdige dyrkningslaget var kun synlig i sjaktas vestlige del. I den østlige profilen var det ikke mulig å se samme lagdeling. Under dyrkningslagene består massene av rødbrun morene/sandgrus, med mye svært stor stein. Disse steinene kan muligens ha bidratt til akkumulering og bevaringen av den kullholdige massen.
Terrenget, der sjakt 3 ble lagt, heller svakt nedover fra nord mot sør. Øverst i nordøstre hjørne traff vi på et rør/ledning, og sjakta ble justert slik at vi videre gikk klar av denne.
Området brukes i dag til beite og er oppgitt som beite på gamle markslagskart fra 1800-tallet. Det er derfor naturlig å se for seg at detet var bruken også i middelalder.
Fra det nederste sjiktet ble det tatt ut en kullprøve for datering. Denne ble 14C-datert med følgende resultat: 700 ± 30 BP, med 77,3 % sannsynlighet for 690 – 640 cal BP/1260 – 1310 e.Kr., det vil si midtre del av norsk middelalder. Dateringen er gjort på or med lav egenalder.
