Både på Svenbalrud og på Linstad ble det på 1930-tallet oppført kalkovner for kalkbrenning. I den forbindelse ble det tatt ut større mengder kalkstein til brenning. Uttaksstedene er godt synlige i åssiden ovenfor gårdstunene. Den følgende gjennomgangen bygger i stor grad på Kari Lindstad Mack sin artikkel Kalkverksdrift i Lunner 1930-1950 i Årbok for Hadeland 26, 1993.
Ovnen på Svenbalrud ble bygget av en Oslomann - ingeniør Grundt - som leide grunn av grunneier Harald Svenbaldrud. En svenske ved navn Pehrson stod for driften av ovnen. I 1937 tok Bjarne Svenbalrud over driften av ovnen sammen med Iver Olarud. Partnerskapet dem imellom gikk i oppløsning etter et par års drift og Iver Olarud startet opp egen drift i Hallumsmarka (ved Ruden) og ved Kalvsjø (Folkets Hus). Først ble kalken fraktet med hest og kjerre til Kalvsjø stasjon hvor den ble lastet over på tog og fraktet inn til Oslo. Seinere, etter at veien fra Kalvsjø og opp til Linstad og Svenbalrud ble utbedret, ble mye av transporten ført over på lastebil. Store mengder av kalken fra Linstad og Svenbalrud ble fraktet til tremassefabrikken på Hurum, hvor den ble tilført tremassen for å gjøre denne hvitere. Mye kalk ble også kjørt til Oslo der den ble brukt i bygningsindustrien til grunnmurer og muring av piper. Avfallskalken ble blant annet brukt i jordbruket, spesielt i Ringeriksbygdene, til forbedring av kalkfattig jord. Driften på Svenbalrud trappes etter hvert ned før den opphører helt rundt 1940. Dårlig steinkvalitet, skrotganger i fjellet og hard konkurranse fra større ovner på Ringerike og ved Bøverbru gjør at lønnsomheten i driften taper seg. Selve ovnen ble revet i 2016 da den stod i fare for å rase sammen og fremstår i dag som en stor teglsteinshaug. Rett ved ovnen ligger det fremdeles en stor kalktipp. Dagbruddene for kalksteinsuttak ligger i overkant av ovnsområdet, både på Svenbalrud og Linstads grunn.
Linstadovnen ble bygd av Gudbrand Linsdstad i 1932. Det var imidlertid Gudbrand Engedal som stod for selve muringen. Ovnen ble murt med gråstein som ble tatt ut av grunnfjellet i nærheten av ovnen. Noen år etter at ovnen stod ferdig ble ovnen påbygd, denne gang med teglstein. Høyden økte fra opprinnelige 8 m til nå 12 meters høyde. Påbygget stod ferdig i 1939, men driften fikk en brå slutt med krigsårene. Etter krigen leies ovnen i en kort periode bort til Anders Pehrson som selv leide med seg arbeidsfolk til driften. Fra 1947 tar Karsten I. Olarud over driften noen få år før Arne Linstad og Gunnar Engen til slutt tar over driften i 1949. Ovnen leverer kalk til flere mørtelfabrikker i Oslo, og etterspørselen etter kalk er stor under gjenoppbyggingen etter krigen. Flere harde vintre ved inngangen til 1950-tallet vanskeligjør driften og medfører at driften i 1953 til slutt legges ned. Ovnen på Linstad ble revet/sprengt på 1980-tallet. OFK kjenner ikke ovnens eksakte plassering, men den skal ha stått i skogsområdet sør for husene på tunet, nær Dæhlinvegen, mer nede på flaten sett i forhold til ovnen på Svenbalrud (pers. med. Kari Lindstad Mack).
