Område med omfattende spor etter nederlandsk hvalfangstaktivitet i første halvdel av 1600-tallet, samt vakthytte fra andre verdenskrig. 2023: Spor etter bygninger, aktivitetsområder og møddinger i en strekning på om lag 200 meter langs strandbrinken, fra markant klippeformasjon rett nedenfor opprinnelig plassering av minnestein, til ca 75 meter nord/bordvest for ruinen av vakthytte. Bygningsrester, plank og murstein stikker ut av erodert raskant på 2-4 høyde over rullesteinstranda. Aktiv og pågående erosjon, hvor slakteavfall, bygningsrester, krittpiper og annet ligger eksponert og raser ut i kanten. Svært omfattende erosjon, flere titalls meter, hvis man sammenligner tilstand i 2023 med eldre fotografier (1930, ca 1960 og 1980-tallet).

Studenter fra Tromsø museum beskriver lokaliteten slik i 1968 (Bertelsen 1968a, side 1-2): "Skråningen fra en utstikker av Eimheia. Trekanten (148 moh), går på N-sida av Rekvedsletta helt ut til strandkanten (tilføyelse 2023: Dette er den samme naturformasjonen hvor det ble satt opp et minnesmerke i 1930, se enkeltminne 4). Herfra og N til Kvalrossen er det en smal strandbrem rundt bukta. Denne bremmen har en bredde på 20 – 50 m. og avgrenses fra skråningen opp mot Trekanten og Kvalrossen av en markert brink som er dannet ved at havet gradvis har gravet seg inn i lavamassene. Denne brinken har en høyde på 3-4 meter over strandbremmen. Brinken er flere steder gjennombrutt av smeltevannsbekker. Der hvor bukta svinger mot V, går denne brinken gradvis over i den bratte skråningen fra Kvalrossen og ned mot havet. Oppå brinken lengst N i bukta står Eriksenhytta […]. (Tilføyelse 2023: I kart blir denne kalt Haugenhytta). "På en strekning av 223 m av brinken ved denne hytta stikker det bygningsrester ut i skråningen under brinken." Se dokumentasjon fra undersøkelse i 1968 for detaljerte beskrivelser av bygningsrester (Bertelsen 1968a). Tromsø museum gjennomførte også en arkeologisk utgraving av mindre deler av lokaliteten, og samlet inn en rekke funn, se Bertelsen 1968b.

I følge L. Hacquebord 1991 (i Barr, S. 1991, fjerde opplag 2019), side 39 ff, er det gjort mindre arkeologiske feltarbeid i Kvalrossbukta også i 1983, 1987 og 1988.

Sammenlignet med beskrivelsene fra 1968 og 1983 er det helt klart at det har skjedd omfattende og ødeleggende erosjon fra sjøen fram til 2023, og at denne er aktiv og pågående. Det er imidlertid svært mye igjen av sporene fra hvalfangsttiden, blant annet deler av gulv og vegger i både treverk (plank) og teglstein i flere bygninger, tønner og andre større konstruksjoner som har stått lagret inne i bygningene.

Susan Barr (1985, side 32) skriver: "Kvalrossbukta er kanskje den kyststrekningen på Jan Mayen som er best beskyttet mot uvær. Derfor er den også det eneste sted hvor det fremdeles finnes godt synlige rester etter nederlandske hvalfangststasjoner fra 1600-tallet. Den østerrikske ekspedisjonen 1882-83 foretok utgravinger i Engelskbukta som Kvalrossbukta er en del av. Ifølge lederens rapport (Wohlgemuth 1886) fant de ikke noen beboelseshus, men derimot tranovner og tønnelagre. Tidligere rapporter i dette århundret (inntil 1946) forteller om forholdsvis godt bevarte rester "av mursteinshusene deres og hvalbein strødd over hele stranden" (Bird 1935), etter syv hus med gulvplanker og rester av stolper (lid 1930/1974) og tre gamle stasjonshytter med de nederste 30-40 cm av alle bygningene intakt (Richter 1946). Søren Richter foretok utgravinger i de tre hyttetuftene i 1945. Den største hytta var ca. 4 x 5 m og hadde kun ett rom med ildsted av teglstein midt på gulvet. Langs veggene var det rester etter brede binger som trolig var sengeplasser. Det få gjenstander å finne (Richter 1946). Da tomten til vakthytta (se Hvlarossmuseet) ble gravet ut i 1942, ble det funnet en del krittpiper. En mengde teglstein fra tuftene ble brukt i brannmuren til vakthytta. Lenger vestover ble det gjort en del funn da tomtene til lagerhusene og oljetankene ble gravet ut i 1958, blant annet to 2,4 m lange kanoner som nå er satt opp ved flaggstangen på FFSB's stasjon i Olonkinbyen. I tillegg var det en del mindre gjenstander som harpunspisser, lanser og spekk-kniver som en tid var utstilt i Hvalrossmuseet." (Barr 1985, side 32). (Tilføyelse 2023: det antas at det meste av dette materialet er i "utstillingen" i stasjonen i Olonkinbyen).

Senere (2016, side 10) skriver Barr: "I 1980 var stranden i Kvalrossbukta betraktelig bredere enn i dag og det var tydelige rester etter anlegget i nordenden av bukta. Ettersom stranden er blitt erodert vekk har løsmasser sklidd ned fra skråningen bak og de svært få restene av konstruksjoner som fremdeles ses der (noen hvalbein og treplanker) er på vei ut. To dregger og et krittpipehode ble funnet i skråningen i tiden ca. 2006-2010. Dreggene ligger ved Puppebu og pipehodet er innlemmet i den museale samlingen i Olonkinbyen. I 2014 ble to biter av dekorert og glasert steintøy funnet liggende på overflaten, samt en bit av en krittpipestamme og tuten på en rund medisinflaske – alle fra hvalfangsttiden." (Tilføyelse 2023: En dregg, en spekkrok og an ambolt ligger fortsatt ved Puppebu. Det antas at det resterende materialet er i "utstillingen" i stasjonen i Olonkinbyen). Barr (2016, side 10) skriver også: "…i august 2014 foretok nederlandske arkeologer en detaljert befaring av den nordlige enden av bukta hvor det ble påvist flere rester, antagelig av et gulv." I et foto fra den nederlandske befaringen i 2014 (Barr 2016, side 10) er det tydelig at det er foretatt en mindre arkeologisk undersøkelse, med en tydelig fremgravd prøverute med profil og målestokk.

I Barr 1991 (4. opplag 2019, side 228) nevnes det at en kiste raste frem fra erosjonskanten etter en storm i 1963, i nærheten av der minnesteinen (enkeltminne 4) sto. Kisten ble flyttet til Hollenderhaugen (ID 272876)