Lokaliteten består av rester etter Langgardsgruva med gruvegang, dagbrudd, omliggende vraksteinshauger og et hulveifar. Lokaliteten ble beskrevet i 2001 av arkeolog Tom Haraldsen ved AFK i forbindelse med en søknad om landbruksvei i området. Denne teksten er nå lagt inn i Askeladden og geometrien er tatt fra LiDAR.
Det er usikkert når bergverksdrift kom i gang i Feiring. Kobberverket «Feyringberg» nevnes i 1538 som ett av Kronens bergverk, men det er først i 1621 man har skriftlige kilder om drift her (ref. id 51744: smeltehytta på Bamrud). Fra tidlig 1600-tall har det vært omfattende gruvedrift med et 20-talls større koppergruver ved Bamrud. Det første jernverket i Feiring er nevnt i skriftlige kilder fra 1631, og etter hvert lå flere av de beste jernmalmgruvene til Eidsvoll Verk i området. Langgardsgruva var en av malmgruvene under Eidsvoll verk. Det er uvisst når gruven ble tatt opp, men driften her tok slutt i 1767 (Lunde 1983: 82). I beskrivelsen fra 2001 åpnes det for at gruvedriften ved Langgard kan føres tilbake til førreformatorisk tid. Lokaliteten ble raskt befart i 2016 og den er tolket som et nyere tids kulturminne.
Lokalitetsbeskrivelse fra 2001 :
Lokaliteten ligger i en til dels bratt li med markerte terrasser. Vegetasjonen består av blandingsskog med markert innslag av løvskog. Skogen er tildels inne i en etableringsfase. Det er mange større og mindre flater i området som tidligere har vært dyrket.
Langs eiendomsgrensen mot Langgård gnbn 250/5 går det en lett synlig og godt markert hulvei opp lia i nordvestlig retning. Hulveien er ca 2m bred og stedvis ca 0,4m dyp. Hulveien er markert med steinutkast på begge sider og har langs den østre ytterkanten et forfallent gjerde, skigard. Veien ble befart opp til eiendommen 250/16. På denne strekningen har den en ensartet kvalitet. Det er forventet av veien er en reminisens av et eldre veisystem opp til Oppegård mv. Gruvas inngangsparti er overdekket av fjell. Gruvas munning og gang er dannet ved at fjell og malm er brutt løs etter at berget har vært fyrsatt. Gruven er overdekket 8-10 meter hvoretter gruven ser ut til å være et dagbrudd. Vrakstein ligger som større og mindre steinrøyser på begge sider av gruva. Rett ut for gruvas munning ligger det store mengder stein som i områdets østre del danner en flate. Denne flaten har antagelig vært et jerntov, dvs, et område hvor bergmannen har stablet/oppbevart malmen inntil den kunne fraktes ut av området. Veiens tilstand tyder på at malmen er fraktet ut på frossen og snedekt mark. Malmen i Langgårdsgruva skal være karakterisert som hard og svovelholdig. Driften av denne gruva opphørte trolig før 1769.
I motsetning til bergslagene i Sverige er det i Norge belagt et lite antall gruver fra førreformatorisk tid. Bryting og foredling av bergmalm er i Sverige belagt allerede i romersk jernalder, dvs. mer enn 1400 år siden. Det foreligger skriftlig belegg for at kronen hadde bergverk i Feiring i 1538. Det var stordrift i området på 1600 tallet. Samlet er det kjent et 20.-tall gruver på Bamrud. Den tidlige produksjonen av kobber og senere jern fra malm skjer i den tidlige fase i smeltehytter etter renneslaggsmetoden., Denne produksjonsmetoden er i europeisk sammenheng generelt datert til middelalderen. Det har ikke vært lett etter slike smeltehytter i Feiring. Den kulturhistoriske situasjon synes å være slik at en må forvente at gruvedrift etter kopper og jern er kommet i gang i Feiring før reformasjonen. Flere av gruvene som også har vært i drift i senere tider kan ha vært åpnet i middelalderen. Gruveområdet ved Langgård har slik fylkeskommunen bedømmer det alle de elementer som karakteriserer en middelaldergruve, gruve, jerntorv og vei.
