Rudsbekken fører vann fra Steffensrudtjernet i nordøst og ned til Bergsjøane i sør. Inntil Rudsbekken i vest, om lag 450 m sørverst fra tunet på Ruud, ligger en gravd kanal eller veite. Veita er en om lag 110 m lang gravd kanal og har ført vann fra Rudsbekken og mot en kvern. Kverna er omtalt av lokalhistoriker Emil Pedersen (f. 1846 – d. 1934), sønn av den første klokkeren I Vestre Toten, Anders Pedersen (Bakken 1997: 79, Digitalarkivet). I enden av veita var det ifølge Pedersen spor i terrenget etter en liten demning og tufter etter kverna (det må har vært mellom 1915 og 1934). Tufta etter kverna er i dag ikke veldig tydelig, men den kan identifiseres med en skarp kant i terrenget i nord og steiner i kanten i øst, som kan ha vært hjørnesteiner. Tufta er om lag 6 -7 m bred og 7-9 m lang. Vi fant ingen kvernstein i området, som ofte er vanlig å finne ved slike. Området er kun grovt befart, så her er trolig flere spor.
Hvor gammel kverna er, er vanskelig å si. På historiske kart som er tilgjengelig digitalt, er det ikke vist noen mølle/kvern her i perioden 1796 – 1900, men mange av disse er trolig for lite detaljerte til at slikt ble tatt med. Ettersom Emil Pedersen allerede før 1934 omtaler den som tuft, må vi anta at den for lengst var gått ut av bruk. Ifølge Eskild Narum Bakken var gården dårlig skjøttet da den var klokkerenkesete i perioden mellom ca. 1814- 1844, så det er sannsynlig at kverna er eldre enn 1814 (Bakken 1997:78-79). Området hvor veita og den mulige mølla ligger, det vil si (Rudskogen 66/4, ble ifølge grunnboka utskiftet fra Ruud (66/1) i 1916. Selve veita framstår fortsatt svært tydelig i terrenget.
Kulturminnene er kartfestet ut fra lidar.
