Fra undersøkelsen i 2013: «Lokalitet frå yngre steinalder/bronsealder som består av eit dyrkingslag med ID 173481-1 og ei grøft eller nedgraving med ID 173481-2. Det er tatt kolprøver av begge delar, og dyrkingslaget vart 14C-datert til seinneolitikum (2140-1950 f.kr., Beta 365525) og nedgravinga til eldre bronsealder (1210-1010 f.kr., Beta 365526). Lokaliteten ligg på eit flatt jorde tett inntil ein asfaltert veg og er dermed antatt avgrensa av denne i nordaust. Det vart ikkje sjakta meir inntil vegen eller vidare mot nordvest fordi det var påvist kablar i desse områda. Elles er utstrekninga av dyrkingslaget avgrensa ved at det ikkje vart funne meir i enn berre i sjakt O1 og O2. Grøfta si utstrekning kan vere lenger, men å fastslå dette vil krevje ei noko i retning av ei flateavdekking, og dette var ikkje dekt av budsjettet. Dessutan var vi som sagt usikre på om grøfta var menneskeskapt.» (Hongset 2013: 54)

Denne undersøkelsen gjorde ingenting med lokalitetsgrensene, men tidsdybden ble forandret. Ved siden av de allerede påviste strukturene ble det avdekket fire nye strukturer og det ble funnet en klarere avgrensing av dyrkningslagets nordre kant. Av de fire strukturene ble én av dem (str. 9E) 14C-datert til vikingtid. Dette viser til gjentatt bruk av samme området over lang tid.

De fire strukturene er tolket som stolpehull, selv om de er svært grunne. Stolpehullene fra yngre jernalder er ofte mye dypere enn dette. Det er nærliggende å tro at de en gang har vært mye dypere, men at jordbruk over mange år gradvis har slitt ned topplaget av stolpehullene. Dette antas på grunn av den relativt tynne matjorden over stolpehullene.